..Jeg er 12 år og sitter i stua, som alltid med en blokk i fanget. Jeg har briller. Jeg har 38 brevenner i 5 forskjellige land. Jeg elsker å skrive......
Det var rundt 12 års alderen drømmen startet. Drømmen om å leve av det jeg gjør akkurat nå: Å skrive.
Det var vel egentlig bestemor som kom med ideen. Du som er så glad i å skrive må jo bli journalist Jorun. Drømmen har ikke sluppet taket siden.
De kommende årene tok håndballen mye tid og det eneste jeg skrev var dagbok og brev.
Jeg elsket det.
Elsket å uttrykke følelser med ord.
Jeg bærte drømmen inni meg og håpet den en dag skulle bli virkelighet.
Dagen da videregående skulle avsluttes kom og vi skulle søke skoler og finne veien videre i livet. Jeg søkte journalistikk i volda på første valg. Selvsagt kom jeg usaklig langt ned på ventelista ettersom snittet var opp mot 6 og jeg hadde en del dårlige karakterer i matte og andre fag som ødela.
Jeg fikk tilbud om plass på reiseliv i Lillehammer, noe jeg vurderte seriøst,men av tilfeldighet havnet jeg ikke der.
Turen gikk til Oslo og jeg fikk i en hast en plass på NKI som hadde journalistikk. Jeg tenkte, endelig får jeg begynne med det jeg vil!
..Men det viste seg å ikke være så lett. Jeg drukna i Oslo, jeg var redd for å gå ut av leiligheten, jeg var redd for å være alene. Studiet i seg selv virka greit, men jeg prøvde bare å finne feil for å ha en unnskyldning for å kunne slutte og flytte fra Oslo. Hovedstaden ble rett og slett for stor for en liten 19 åring som skulle utdanne seg innen et fag der de viktigste egenskapene var selvtillitt og ståpåvilje.
Når jeg ikke hadde det bra kunne jeg heller ikke prestere.
Det endte som det måtte at jeg flytta hjem til trygge molde og pappa.
Etter et supert år som "barnehagetante" fikk jeg selvtilliten tilbake og følelsen av at jeg fiksa noe. Jeg var klar for nye utfordringer. Men studievalgene var denne gangen begrenset til Trondheim,StudentbyEN <3 Der kunne jeg ikke mistrives.
Jeg greide ikke gi slipp på drømmen og begynte derfor på Medievitenskap for å fortsette i samme sjanger. Det viste seg å være gørr kjedelig. Det var ikke det jeg trodde det skulle være. Teori og teite oppgaver der jeg ikke fikk brukt skrivinga mi på riktig måte.
Etter et halvt år holdt jeg på å spy av hele studie, så jeg bytta til Idrett for å fullføre et år å slippe studielån! Er det EN ting som er sikkert er det at å studere idrett og drive med idrett ikke er det samme. Mange har nok gått i den fella. Teori om allskens møkk og makk viste seg heller ikke å være interessant...
Så da stod jeg der igjen.. På bar bakke og med søknadsskjema i hånda for ente gang.
En ting var sikkert, jeg ville fortsette å bo i Trondheim.
Ettersom året i barnehage hadde vært supert og jeg ble anmodet på det sterkeste av de ansatte å begynne på førskolelærer ble det omsider det valget landa på denne høsten. Jeg visste at jeg kom inn, men når sommmeren kom ble jeg usikker.
Men nå var søknadsfristen gått ut og journalistikk i Volda hadde jeg fremdels ikke sjangs å komme inn på.
Denne høsten har nok en gang spørsmålet om dette er det riktige dukket opp. Det er ikke det at det er feil, men er det dette jeg vil bli?
Jeg greier ikke slå meg til ro med tanken på at om 2,5 år skal jeg være ferdigutdanna pedagogisk leder i barnehage. Hva driver jeg med? Er det dette jeg virkelig vil?
Samtidig presser drømmen om journalistikk i bakhode og da er det vanskelig å slå seg til ro med valget.
Jeg føler at jeg gjør meg selv til latter hvis jeg skal slutte på nok et studie.
Jeg føle at jeg må være 100 prosent sikker denne gangen, for å studere journalistikk er dyrt og jeg kan ikke bare gi opp etter et halvt år sånn jeg har gjort gang etter gang nå.
Men jeg føler meg mer moden nå enn det jeg var når jeg var 19 og flytta til oslo med Lars.
Men spørsmålet om jeg er utadvendt nok og at det jeg skriver er bra nok ligger fremdeles å lurer som en svart skygge over meg......
